VIDEO; Legger til enda flere klosser til 'Pink Floyd The Wall'

Filmer

I et av de merkeligste filmsamarbeidene noensinne har Pink Floyd-tekstforfatteren Roger Waters, animatøren Gerald Scarfe og regissøren Alan Parker slått hodet under produksjonen av 'Pink Floyd The Wall', filmatiseringen fra 1982 av den britiske gruppens beste. -selgende albumet ''The Wall'' fra 1979 om fremmedgjøringen og mentale sammenbruddet til en utbrent rockestjerne. Den nylig utgitte 94-minutters DVD-en (Columbia Music Video, ,99) inkluderer en tilhørende dokumentar, ''Retrospective'', der rektorene ser tilbake nesten to tiår, forvirret over det mest ubehagelige opptaket.

Unødvendig å si at filmen som ble resultatet er like schizofren som hovedpersonen, satt ut av balanse av den ulike innsatsen til den kreative trioen.

Mr. Scarfes vågale originale animerte sekvenser – først brukt på konsertene Pink Floyd fremførte for å promotere albumet – er det mest slående aspektet ved filmens usammenhengende episoder. Hans surrealistiske, ofte satiriske tegninger fanger perfekt de traumatiske hendelsene i heltens liv - ''mursteinene i veggen'' av hans isolasjon - som farens død i andre verdenskrig, den kvelende oppførselen til hans enke mor og hans mishandling av lærerne. Mr. Parker, som ser ut til å bruke en slegge i stedet for et kamera, filmer live-action-sekvensene med en bokstavlighet som ødelegger selv den mest åpenbare symbolikken: vi trenger ikke å se de faktiske vrikkede ormene nevnt i flere sangtekster. Mr. Waters stort sett selvbiografiske historie, fortalt gjennom 25 vidtfavnende sanger, fra de hardtslående gitarene i åpningen ''In the Flesh'' til det hånlige, pompøse, Gilbert og Sullivan-aktige klimakset, ''The Trial,' ' kan være for diffus for uinnvidde (dvs. ikke-Pink Floyd-fans) å følge.



En mainstream fiasko, ''Pink Floyd The Wall'' ble en umiddelbar kultfavoritt. Widescreen-overføringen har livlige farger og klarhet, helt avgjørende for Mr. Scarfes detaljerte animasjon. I tillegg til ''Retrospective'' er det en make-of featurette, ''The Other Side of the Wall''; dusinvis av produksjonsstillbilder og storyboard-tegninger; den originale musikkvideoen til singelen, ''Another Brick in the Wall (Del 2)''; og en slettet sekvens satt til ''Hey You'', en av albumets mest populære sanger, men brukbar i filmen siden dens støyende grafikk ville virket bare repeterende. Sist og viktigst, det er det nylig remiksede lydsporet, som gjør at filmens musikk – bare en brøkdel av det originale albumet ble spilt inn på nytt – høres like bra (og like høyt) ut som ''The Wall'' på CD.

Men Floyd-fanatikere vil sette pris på å høre Mr. Waters, en av de mest dystre og reklamesky rockestjernene, diskutere sitt mest personlige opus i lengden. Han hevder med rette at den store feilen i ''Pink Floyd The Wall'' er dens nesten fullstendige mangel på humor, og kommer så med den forbløffende kommentaren at humor er noe hans dystre låtskriving aldri har manglet! Som for å underbygge denne påstanden, er kommentaren hans til tider ganske morsom -- han gjør en død på irsk brogue i etterligning av Bob Geldof, som spiller ''Pink'', Mr. Waters' alter ego.

En stor feil i den ellers estimerte DVD-presentasjonen er kapittelsøk-menyen, som ikke viser sangtitler. Å hoppe til ''Comfortably Numb'' er for eksempel vanskelig uten å vite at det er kapittel 21. For en så møysommelig virksomhet er det utilgivelig å utelate en kapittel-for-kapittel sangliste.

''Pink Floyd The Wall'' kan til syvende og sist huskes best som en kraftig antikrigserklæring, takket være den kunstferdige koblingen av Mr. Parkers brutalt effektive kampscener med animasjonen og musikken. Den hjemsøkende ''Goodbye Blue Sky''-sekvensen viser Mr. Scarfes fredelige due forvandlet til en truende hauk mens andre verdenskrig herjer Europa, mens ''In the Flesh'' – vittig omarrangert til en brassaktig Wagner-marsj – demonstrerer skumle. Mr. Waters påstand om at rockekonserter er som nazi-stevner, med Mr. Scarfes truende, marsjerende hamrer et urovekkende fascistisk symbol.


når starter oscars i kveld